top of page
  • Forfatterens bildeFride Kramer Riseng

KLUBBE OG BRÅKE, NÅ BEGYNNER MOROA!

OKTOBER 2023

JEG BLIR KLIMAFLYKTNIG OG SØKER LY I EN STALL

Brennesle som er bråket skal bli heklet
Foto Fride Kramer Riseng. Brennesle fiber klar til å hekles

Brenneslene koste seg på badet med full guffe på varmekablene. Neida, verken miljøvennlig eller lommebok vennlig. Men hva gjør du ikke når du får LOS på brennesle fiber!  Hele juli og august okkuperte de badet som så ut som en åker. Takk og lov har jeg en tålmodig husbond! Men ganske snart var de tørre og fine på tær og knær; Det var tid for å klubbe og bråke!


Fordelen med å varme kjervene, er at cellulosen blir skjør og lettere brytes i stykker i bråka. Jeg tok derfor ikke mer enn 2-3 kjerven i slengen med meg ut i hagen i Sylling av frykt for at de skulle bli «kalde». Og nå fikk jeg langt mer fiber enn i juli! Vi snakker fortsatt om små mengder fiber, men fra spindelvev og støv gikk ferden nå over til bunter… Jeg la presenning på bakken, slik at jeg kunne beholde stry og cellulose for merbruk. Hundene mine var superfornøyde over brenneslerøtter som dalte ned fra bråka som deiligste snacks med odør av utedo.


Men fortsatt sloss jeg med værgudene. Det var for mye luftfuktighet, - selv når sola skinte var bakken fortsatt fuktig. Det trengtes noe mer bærekraftig og effektivt. Løsningen ble å leie en tom stall i Sylling. Jeg tenkte på et visst kjendispar som også søkte tilflukt i en stall for 2023 år siden. Tro om det blir noen som snakker om min stallflukt om 2000 år?


Men her var ingen baksteovn, og dette med varme hadde vist seg å være uunnværlig… Løsningen ble Finn.no ennå en gang. Nei, det ble ikke baksteovn, men et tørkeskap for klær. Ut med alle oppheng og pinner, og inn med struttende brenneslekjerver. Hver morgen fylte jeg opp skapet, slo på varmen og tok dagens første kaffe. Når den var drukket, var de første kjervene klare til å bråkes. Så var det bare å fylle på utover dagen.


Nå som jeg jobbet inne, sto jeg med støvmaske hele dagen. Jeg dengte / klubbet og bråkte. Hampekloven, som vi trodde skulle fungere som klammer eller skake, brukte jeg ikke. Antagelig var den ikke ment for den slags arbeid. Kanskje hadde den vært en slags bråke den også? Fiberen ble samlet i bunter for å hekles senere. På en god dag klarte jeg 20 kjerver, men da var jeg til gjengjeld så sliten at jeg ikke orket å gjøre noe annet resten av dagen.

Jeg feide opp stry og cellulose og pakket i poser for videre produktutvikling. Her skulle ingen ting kastes! Røttene prøvde jeg til farging, men de ga ikke store fargen. De var nok temmelig utvannet etter to runder med røyting.


RUTINENE FOR BEREDNING VAR:

  • Varme opp kjerver i varmeskap

  • Denge / klubbe kjerver på arbeidsbord. Slå og snu, slå og snu til alle stengler var banket og slått flere ganger. (Denne operasjonen kunne muligens sløyfes eller forkortes noe ned, siden bråka gjorde samme jobb.)

  • Bråke kjervene ved å starte litt forsiktig ytterst i kjeften, for deretter å slå hardere etter hvert som jeg flyttet kjerven innover i kjeften. Det tok mest tid å bråke røttene som stort sett falt av. Etter hvert gikk jeg derfor over til å klippe av røttene med knipetang. (Meningsløst hele greia med røttene!) Så var det å ryke kjerven i tre deler som av og til ble delt nok en gang.

  • Deretter skulle jeg brukt hampekloven som en erstatning for skake eller klammer, men denne gikk jeg bort i fra. I ettertid lærte jeg fra Vaclav Michaelicka hvor viktig dette trinnet i prosessen var, og at jeg fikk mye mer arbeid ved å hoppe over den. Dette kommer jeg tilbake til når jeg skriver om CETRAT gjengen.

  • Buntene beholdt fra nå av merkebåndene og skulle hekles senere i verkstedet hjemme.


På filmen her klubber og bråker jeg. Hensikten med klubbingen (at jeg slår kjerven), er å bryte opp cellulosen mest mulig før den skal få mer juling i bråka. Spesielt røttene tok mye tid å klubbe, og mange av dem falt av, og gikk derfor over til å klippe dem av med rosesaks. Jeg opplevde at jeg fikk mindre stry når jeg bøyde kjerven mens jeg klubbet. Kanskje er dette galt? Det ble i alle fall betraktelig mindre stry av det! Filmen er på ca 2,5 minutt, men det tok 8 - 10 minutter å klubbe og bråke. Jeg kan ikke la være å tenke: Brukte de virkelig så mye tid på dette i gamledager, eller er det hele bare tull?




RYKE FIBEREN I TRE – FEM DELER

Brennesle har overlappende fiber
Ryke brenneslefiberen

Det virker jo meningsløst å ryke fiberen når den skal være så lang som mulig. Men igjen kommer jeg tilbake til dette med stry og langfiber. For en kan virkelig ikke sammenligne neslefiber med lin og hamp; DE ER FORSKJELLIG BYGD.


Vaclav Michaelicka prøvde å forklare meg dette, og – uten å kunne garantere at jeg forsto det 100%, skal jeg prøve å forklare videre:


Fiberen til lin og hamp vokser fra bunn til topp i en lang fiber som et langt, sammenhengende «hårstrå». På brenneslen, derimot, vokser en fiber fra bunnen og et godt stykke oppover stengelen (Vet ikke hvor langt, antar 25 – 40 cm?) Så kommer en ny fiber, men denne har startet litt nedenfor der den første sluttet slik at de overkapper hverandre. Sånn fortsetter det oppover stengelen med overlappende fiber. Hver av disse fibrene igjen, består av mange små (ca 5? cm lange) grupper som ligger hulter i bulter, også de overlappende. De består av lignin, pektin, cellulose, gummi og kanskje noe mer. Husker ikke!


I tillegg er stengelen som bambusen, - den har ledd eller, som Petra kaller det, «knær». Alle som har jobbet med fiber på enkeltvis nesler er kjent med hvordan dette blir de skjøre punktene der fiberen lett ryker. Når en har fjernet cellulosen og skrapt bort det grønne plantematerialet, blir det små «arr» igjen der leddene har vært.


SÅ, - når linfiberen knekker av, kalles den stry og er ansett som dårligere kvalitet ettersom tråden ikke blir like sterk og glatt med mange små biter. Men når brenneslen ryker derimot, kan «strybitene» være like lange som langfiberen. Det er altså urimelige å kalle noe for stry, når planten er inndelt slik at den ryke.


Så mens du klubber og bråker blir fiber remsen stadig lenger og løsere. Så for å ikke miste den i biter, er det bedre å dra den når den er løs, slik at delene kan «ryke» i naturlige deler og legges sammen i en enhet. Du ryker altså ikke fiberen tvers over, - kun der den vil dele seg naturlig.

 

FIBER I ALLE MULIGE FARGER

Noe som var vanskelig å formidle gjennom bilde og film, var farge variasjonene på fiberen. De gikk fra lys, lys blonde til grønne og mørke grå. Mesteparten hadde farge som høy. Delvis skyldtes dette jord- og vokseforhold, og delvis skyldtes det røyting. De grønne kom alle fra siste batch som ble grønn siste dagen med et grønt slim i vannkanten. Senere erfarte jeg hvordan all fiberen ble blankere og lysere  når jeg heklet dem i karder. Simpelthen fordi de ble kvitt "plantemasselaget" og ble renere. Kardene fikk et skittent støvlag det bare var å slå av. Dette kommer jeg tilbake til snart.



Det var GØY å bråke, men alle som kom innom for å se, ble betenkte over hvor mye arbeid det var. Men uansett tullete tidsbruk var dette noe av det fineste jeg har holdt på med. Det opplevdes bare så innmari, innmari BRA. Jeg ble fysisk sliten hver dag. Når ble jeg det sist? Normalt er jeg sliten ved dagens slutt, men da er det som regel mentalt. Å få bruke kroppen til noe som for andre var tull, føltes likevel meningsfylt for meg. Hver kveld takket jeg brenneslene når jeg la hodet på puta. Sov godt der oppe i stallen, vi sees i morgen!

73 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page