• Fride Kramer Riseng

LIVET PÅ GÅRDEN, ORD OG UTTRYKK

Oppdatert: 14. jun. 2021

Strid, larm, ordskvalder, skjenderi, [1] basketak, gnisning, håndgemeng, rivning, munnhuggeri, slåsskamp, blodsutgytelser, duell, oppgjør, sammenstøt, slagsmål og vold [2]…. Kraftfulle ord som alle er synonymer for klammer eller klammeri, - en dugnad der kvinner lager - TRÅD!



Sør- og Inn-Trøndelag er særdeles egnet for dyrking av plantefiber. Forklart med Kristines egne ord: mye regn og vind gjør at plantene får sterke fibre og rake rygger. Men selv om linet var utgangspunktet for hennes tekstilinteresse, kom brenneslen automatisk med. For prosessering av lin, hamp og brennesle har mye felles, riktignok med mindre variasjoner. Fremgangsmåte, redskap og kulturell kontekst hang sammen med lokale tradisjoner og tilgang til ressurser. Noen av prosesseringsmetodene kommer jeg til å skrive om under de forskjellige sesongene for arbeidet.



Felles for alt sammen, er at arbeidsoppgaver og prosesser har påvirket både kulturen, ord, uttrykk og stedsnavn. Podcasten Bak maten med Caroline har et morsomt innslag om hamp med Øyvind Ørbeck Sørheim som viser til stedsnavn og uttrykk relatert bearbeding av hampeplanten. Brenneslen har til og med preget ord og språk internasjonalt. Mange av ordtakene er nå utvannet, men tidlig på 90 tallet, når Kristine begynte å lære om lin og brennesle, fantes det flere som kjente både dem og kulturell kontekst til brenneslefiber. Kristine deler videre:



For å få best mulig fiber skulle en gravid kvinne gå rundt åkeren. Nå vet jeg ikke om det var noen krav til magestørrelse, men uansett skulle hun løfte føttene høyt når hun gikk for å indikere høye fiberplanter.



En rekke av arbeidsoppgavene rundt plantefiber var mannfolkarbeid. I august – september slo mennene brenneslen med ljå eller sigd og samlet dem i bunter, kjerver, så store som håndleddene deres. Hvert kjerv ble holdt sammen av flere friske breneslestenger, bennild, som ble knytt rundt for at ikke stilkene skulle bøyes eller krølles. Deretter ble kjervene hengt til tørk før vinterlagring inne på låven. Det var om å gjøre å få kjervene så tørre som mulig, og lang tørketid ga bedre resultat. Arbeidet skulle jo også henge sammen med årshjulet på gården og alle de andre løpende oppgavene der.



Etter at våronna var over og året atter snurret inn i juni og juli var det tid for røting av de tørkede neslene. Det finnes en rekke forskjellige metoder for dette, men felles for alle er at en igangsetter en kontrollert forråtnelsesprosess. I Steinkjer la man kjervene i en myrkant med god bakterieflora i vannet. Disse bakteriene gikk løs på linimentet, den «grønne huden eller limet» i stengelen, som ligger rundt fibrene. Men Kristine kunne også duggrøte neslen ved å la den ligge på bakken under snø eller på gress. Fåkjønnbakken og Fåkjønn er en stillestående vanndam i utkanten av en myr og Linåa, Linkjønna og Linkjønnmyra er steder der en røtet lin. Bleikvollen eller Bleikingsvollen var steder man hengte ut tekstiler for solbleking.



Brenneslen må ha fått bedre stell enn en nybadet baby, for etter røtingen ble den tørket til etter våronna neste år! Da ble kjervene tatt i eldhuset og lagt på baksteplate eller i en kjone, en toetasjes brødovn. Det var om å gjøre at kjervene ikke tok fyr, så de måtte snus og vendes.

Så ble det tøffere tak, for nå skulle kjervene bankes med klubb og deretter bråke. Kort forklart legges de knusktørre stilkene over en treramme og bankes med en trearm så veden løsner i biter. Vedkappet, bitene som løsnet, ble brukt som strø for dyra. Dette var tungt mannfolkarbeid.



Bidet over er tatt av Tonje Enggrav og viser en bråk tilhørende Universitetsmuseet i Bergen og har følgende beskrivelse:



«X 13854 Redskap av tre, (linbråk?), angivelig til å knuse lin og brennenesler med. Består av en 64 cm lang stokk med rektangulært snitt, hvis midtparti er gjennombrutt med to langs løpende splisser; oversiden er utskåret med hakk eller tenner. Et langt gaffelformet skaft med to tinner som på undersiden er forsynt med tenner, er anbragt slik at tinnene passer i splissene; spissen på tinnene er ved hjelp av en treplugg hengslet på hovedstokken slik at skaftet kan beveges opp og ned. Skaftets annen ende rekker litt utenfor stokken.»



Deretter skulle fibrene skakes eller klamres. Et skaketre så ut som en slags tresabel der linet ble slått fritt for vedbiter over en skakestol. En klammer var en mindre versjon av bråka. Den så ut som en ulvekjeft som tygget over fibrene mens du dro i dem slik at enda mere treverk falt av. Lin klammeren hadde jernbeslag i kjeften, mens nesle klammeren hadde tenner av tre. Klamring var kvinnfolkarbeid som skulle gjøres en solskinnsdag på våren mens det var varmt i lufta, gjerne med litt vind slik at støvet blåste bort. (Jeg venter på bilde)


«Når kvinnfolkene møttes til klammer dugnader gikk kjerring kjeften i takt med klammer kjeften og det var like mye en sladderøkt som en arbeidsøkt! Da skulle mannfolkene vekk, - så langt bort at de ikke kunne se en hvit hest på gården. Dette var for at ikke de ikke skulle høre alt det stygge kjerring pratet.»

Huttetu! Kristine forklarer fenomenet: Uten Facebook, Instagram eller Snapchat fikk dugnadene en stor sosial rolle som nyhetsoppdatering i samfunnet. Inn på gården kom kvinner fra området medbrakt ungeskokker, latter og sladder. Dugnadene gikk på omgang på gårdene, og dagens vertinne holdt maten for store og små. Nyhetsoppdateringen kunne tydeligvis gå hardt for seg når en ser hvilke fargerike ord og uttrykk det norske språket sitter igjen med i dag forbundet med dette dugnadsarbeidet. Hva gjør en ikke for å få en fin tråd!



Når fibrene var skaket eller klamret, var det tid for hekling, en kjempestor børste som gir assosiasjoner til middelalderens torturredskap. Da snurret kvinnene en fiberbunt rundt fingeren og dro den gjennom hekla. Dette ble gjort i flere omganger, med stadig finere hekle med tynnere og tettere tinner. Til sist sto man igjen med en smal bunt med lange fibre.



Både bråke, klammer og heklearbeid ble gjort utendørs fordi det støvet veldig. Været skulle være stabilt uten regn, - helst midt i månefasen. Med fuktig vær ble fibrene slitt og ødelagt. De mindre bitene, avkappet eller stryet, som falt på bakken, ble feid opp, kardet og spunnet til grovere tråd eller blandet med annen fiber og ull. Stryet ble også brukt som stopping i hesteseletøy og møbler.



Ivar Aasen forklarer «Dat vard tupp i stry» som «Det ble ikke noget av det». Å lure noen opp i stry, betyr å narre noen grundig. (Norsk Ordsprog fra 1856)



Selv om presten H. Strøm skrev i 1762 om innbyggerne i nabo fogderiet Nord-Fiord som lagde grove lærreder av nesle de solgte i Sunnmøre, [1] ble nok brennesletekstil stort sett produsert for privat bruk. Da som nå var en nødt til å spare eller legge til side for å få endene til å strekke til.


Et alternativ til sparekonto, ran eller banklån kunne derfor være å lage seg en – DOKKE!

Med fiber fra to kjerver lagde man dokke, og dokkene ble satt sammen til en krone (krans) hengt på veggen. En slik krone var datidens statussymbol. Man kunne spare spinnefiberen eller bytte den i mat, varer eller penger. Den var både Tesla og bitcoin.



”JEG KENDER KRUDTET, SAGDE FANDEN, HAN HAVDE BRÆNDT SIG PÅ NÆLDERNE”.


Jeg tar også med noen godsaker, - danske ordspråk og myter, - fra Ellen Bangsbo’s gratis ebok: Behandling av hør (lin), som også tar for seg brennesle og andre spinneplanter;



Hvis en ung jente en vårnatt plukket brennesler på kirkegårdens nordlige side, der hvor gamle hesteslaktere ble begravet, og lagde en skjorte til kjæresten, ble han usårlig i krig. Riktignok gjaldt det ikke om han begikk mord eller mened. Men brenneslen var ikke bare en rustning i krig, - den hadde også en rekke andre superkrefter! Hadde du gikt skulle du legge deg i en seng dekket av brennesle. Jo mer forbrent du ble, jo mer hjalp kuren. (Da hadde vel hvem som helst sakt seg frisk for å slippe unna….) Brenneslen hjalp også mot hundegalskap, muskelsvinn, alle fordervelige sår, knorter, knuter, vabler, hevelser, lungesyke, koldfeber og – hårvask. Planten ska til og med gi varsler for fremtiden!



Ellen skriver også at Tyrolerne la brennesle på ilden for at ikke lynet skulle slå ned. Ekstra virkning fikk det om brenneslene var høstet en skjærtorsdag. Ville brennesler i hønseforet skulle gi flere og bedre egg, og var det vanskelig å få høna til å ruge på eggene, skulle det hjelpe å slå den over føttene med brennesle. Da ble den liggende stille....


Puh!



[1] Hjalmar Falck og Alf Torp: Etymologisk ordbog over det norske og danske sprog, Bjørn Ringstrøms antikvariat 1991, side 374 [2] https://www.synonymordboka.no/no/?q=klammeri [1] Weisæth Gunnar. Brennesle som nyttevekst. Våre Nyttevekster 1992; nr. 2: 35–47






72 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle